1)
NYTT! ”Hvis de gjentar det vil vi drepe dem, i Allahs navn” - 30
juli 2008
“If they do it again we shall kill them, in Allah’s name” - PMW director attacks
2)
Hamas
tar avstand fra vold?- Willy
3) Leserinnlegg i Aftenposten: Lavmål
fra høyt nivå
4)
Jostein Gaarders
hatefulle kronikk mot Israel - Aftenposten
og 2 Breven av Edvard Dæhlin:
a/ Vi trenger Israel,
ikke Gaarder, b/ Avisen har
også et ansvar
5) For mye snø gjør blind i
Trøndelag - av Angela Bertz
(also
in English: Too Much Snow May Blind in Trøndelag )
6)
Leserinnlegg #2 - i Aftenposten:
TERRORISME ER FØRST OG
FREMST EN FORBRYTELSE
7)
Leserinnlegg #1 - i Dagsavisen, venstresidas
avis i Norge: STOPP HETSEN MOT STOBRITANNIA OG USA - BEKJEMP TERRORISMENI
STEDET !
-------------------------------------------------------------------------------------------
1)
”Hvis de gjentar det vil vi drepe dem, i
Allahs navn” –
”If they do it again we shall kill them, in Allah’s name” –
PMW director attacks
by
“PMW sparks
debate in
PMW
director Itamar Marcus's recent trip to
The
issue was the lead item on the nightly TV B“
Watch movie on YouTube! We, Take-A-Pen, suggest that you watch
and distribute as wide as possible the YouTube movie http://www.youtube.com/watch?v=FsDX9P5lVNk about
* At http://www.take-a-pen.org/Norsk/Index.htm
2)
Hamas tar avstand fra vold?
|
Av Willy - Torsdag 22. mars 2007 |
|
VG
med NTB-tekst om Norge og Raymond Johansens anerkjennelse av
"regjeringen" i de palestinske områdene, og deretter om USA's
holdning:
USAs
utenriksminister Condoleezza Rice har vært i kontakt med europeiske
kolleger og viser til at den såkalte Midtøstenkvartetten - EU,
USA, FN og Russland - holder fast på at den palestinske regjering
må anerkjenne Israel.
Rice har særlig hengt seg opp i formuleringer i den palestinske
regjeringserklæringen om at palestinerne vil bekjempe den israelske
okkupasjonen «med alle midler». Rice vil ha klarhet i om dette også omfatter
vold.
Dette
er å gjøre seg dummere enn man er. For vi snakker ikke om å
"henge seg opp i formuleringer" når hele Hamas' blodige
historie samt charter tydelig viser at det også omfatter vold. Ekstrem
vold.
NTB
vet meget godt at det er flere årsaker til at Rice og USA ikke er
fullstendig avvisende til samlingsregjeringen. Den ene er at man stadig
ønsker å gi palestinerne en tydelig mulighet til moderasjon. Det
er dessuten et spørsmål om en viss moderasjon i forhold til landets
allierte i Irak-spørsmålet, som ikke er spesielt Israel-vennlige.
Som så mange ganger før skygger USA's egne interesser for Israels
behov for støtte.
Slik
det blir fremstilt kan det se ut som om det er noe som helst grunnlag for
å tro at Hamas har tatt avstand fra vold. Det er det ikke, og blir neppe.
I så fall måtte de endre sitt ideologiske grunnlag.
Hvorfor skulle ikke "med alle midler" bety det vi vanligvis
forstår menes? Spesielt når det gjelder islamistiske terroristgrupper.
2) Leserinnlegg i
Aftenposten:
Lavmål fra
høyt nivå
Av Samuel Bodd og Edvard Dæhlin, Info-Midtøsten, January 5, 2007
("Incompetence from high level -
About Universities and the Government")
Har
universiteter og høyskoler innsikt og selvjustis nok til å stanse
den nye antisemittismen? Kan man fritt utnytte institusjonenes navn og fremsi
ekstreme politiske meninger? Og hva sier vår rødgrønne
utenriksledelse om jødehatet hjemme og ute?
Politisk redaktør
Harald Stanghelle anbefaler Ragnar Volds fremsynte bok "Tyskland
marsjerer" fra 30-årene. Universitetene var tidlig med på
marsjen, mens arbeiderpressen advarte her hjemme. I dag er den radikale
intelligentsia hverken radikal eller intelligent overfor jødehatet, og
uten empati.
Haavard
Koppang ved Handelshøyskolen BI fortsetter sin hets mot USA og
"Israel-lobbyen", nå med doktorgradstittel og BIs navn (24.
november). Det hjelper ikke at USAs viseambassadør forklarer at
lobbyvirksomhet er normalt i et demokrati (23. november).
Handelshøyskolen BI opptrer selv som lobbyist i andre sammenhenger. Men
jødisk lobby er altså negativt. Koppang har fortsatt bare
én kilde for sine utfall, en sekundærkilde som han misforstår.
Han forteller ikke hvor omstridt kilden er. Hvorfor forvirre leserne i stedet
for å overlate denne synsingen til BI-kantinens summende kritikk?
Fortsatt
opptrer teologen Koppang som dogmatiker. Han mener at "den jødiske
lobby" dyrker tanker om "overmennesket", til skade for
både palestinerne og verdensfreden. En lignende, forvrengt teologi
kjenner vi fra jødenes rolle som påståtte Jesus-mordere.
Irans
diktator.
Utenriksdepartementets
statssekretær Raymond Johansen bør i arbeiderbevegelsens
antifascistiske tradisjon følge forfatteren Gabi Gleichmanns oppfordring
22. november. Gleichmann vil mobilisere moralsk mot Irans diktator. Nå er
det er neppe mulig å få Ahmadinejad utlevert til straffedomstolen i
Haag. Men Gleichmann viser korrekt til det materielle rettsgrunnlag i FNs
Folkemordskonvensjon, for diktatoren provoserer til folkemord på
israelerne.
Statssekretær
Johansen svarer slik i sin replikk 24. november: "Sludder". Johansen
sier riktignok fromt at Norge ikke godtar Irans "kritikk" av Israel!
Siviliserte stater ser ikke Irans uttalelser som "kritikk", men som
oppfordring til terrordrap. Norges økonomiske samkvem med Iran og andre
Midtøsten-diktaturer er økende, og bedriftslederne bør
tenke på etikken før investeringene. Den forrige regjering var
neppe tydeligere overfor Iran enn den nåværende. Men Johansen
bør likevel prøve ordenes makt.
Ved BI og
andre læresteder bør man forstå at ordene også lett
fanger.
------------------------------------------------------------------
3) Jostein
Gaarders hatefulle kronikk mot Israel - og 2 Breven:
3/a - Vi trenger
Israel, ikke Gaarder
Av Edvard Daehlin,
Info-Midtøsten AFTENPOSTEN 08.08.06
Jostein Gaarder er en
filosof- forfatter med store salgstall. Han sier
pompøst: "Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel." Hvem er
"vi"? Gaarder
har solgt titusener av sine bøker til søkende ungpiker i mange
land. Slikt
fører lett til stormannsgalskap.
Filosofer kan lære oss logisk argumentasjon. Men Gaarder forkludrer
begrepet "anerkjennelse" av en stat, som har en bestemt juridisk og
diplomatisk betydning. Han kjenner ikke det folkerettslige grunnlaget for
den moderne israelske statsdannelse:
- FNs vedtak i november 1947, delingsplanen, som de jødiske myndigheter
aksepterte, og som også ga palestinerne en stat.
- Grensene etter våpenhvilen i 1949. Grensene var et resultat av frontene
etter den angrepskrigen de arabiske land og palestinerne begynte for fullt
i mai 1948.
Plikt til anerkjennelse.
Så fulgte FN-medlemskap og verdenssamfunnets anerkjennelse. Dermed har
enkeltstatene en plikt til anerkjennelse. Israel ble altså skapt ved
FN-vedtak, ikke ved erobring. Gaarder tror visstnok det er mulig å
gå
tilbake til grensene før krigen 1948/49. Men til og med Arafat
resignerte
her. Grensene fra høsten 1967 var også et resultat av arabernes
aggresjon
våren 1967. Vi antar ettertiden vil vise at Israel gikk relativt
forsiktig
frem overfor Libanon, tross de utålelige sivile tap nå. Våre
allierte USA
og EU-landene hadde bombet Hizballah-områdene langt kraftigere, kanskje
"flatt", etter en lignende aggresjon mot eget territorium. Dersom
Hizballah likevel ikke blir nøytralisert, vil Israel også bli
kritisert
pga. det.
Glir mellom begrepene.
Gaarder glir mellom begrepene "Israel", "israelere" og
"jøder". Han
beskylder dagens Israel for "deportasjon av hele folkegrupper", en
beskyldning så grov at den ikke engang fremsettes av Hizballah og Iran.
Dessverre har det liten hensikt å politianmelde Gaarder for rasistiske,
hatefulle ytringer etter straffelovens § 135 a. I 2002 frikjente
Høyesterett til og med en nynazist for å ha sagt offentlig blant
annet at
jødene "hver dag plyndrer vårt folk".
Gaarders "anstendige jødehat" er farligere. Pressens Faglige
Utvalg bryr
seg nok heller ikke.
3/b) Avisen har
også et ansvar
Av
Edvard Daehlin, Info-Midtøsten
AFTENPOSTEN (Først publisert: 28.08.06)
Var det riktig å trykke
Jostein Gaarders hatefulle kronikk mot Israel? Noen ytringer kan
nøytraliseres med åpen debatt. Men de som brenner flagg i gatene,
hører ikke på motforestillinger. Av Gaarder får de flere
"argumenter".
Det hadde
kanskje vært bedre å utøve redaktøransvaret
strengere, for det er ikke svulstig å si at vi står i en
idékamp som minner om mellomkrigstiden. For Israel dreier det seg om
å overleve.
Eksperters
stereotyper.
Norge
må ha flere såkalte Midtøsten-eksperter enn noe annet land.
Disse debattantene gjentar sine stereotyper, selv etter at de er blitt
tilbakevist. Nesten 400 år med tyrkisk imperialisme før Vestens
korte kolonihistorie i området har gått forfatteren Karsten
Alnæs forbi (21. august).
Filosofen
Jon Hellesnes belærer oss 18. august om begrepene jus "ad bellum
" og jus "in bellum", altså retten før og under
krigen. Så glemmer han dette skillet, og går over til sedvanlig
hets om at verstingen Israel driver "krigsforbrytelser", et begrep
hvis rettslige betydning han avslører lite kunnskap om. Likevel beklager
han at Gaarder har brukt "feil genre"!
Liv
Tørres og David Bergan bekymrer seg for Israels og jødenes rykte
(19. august). Så skriver de at Israel utfører "kollektiv
straff mot heile folkegrupper", en grov beskyldning de bør
begrunne, både faktisk og juridisk.
Videre
kreves det faktisk to parter for å gjennomføre
Sikkerhetsrådets resolusjon 242: Israel kan ikke trekke seg tilbake fra
Vestbredden før aggresjonen opphører, og staten anerkjennes.
Tørres' og Bergans antiamerikanisme og folkerettslige amatørskap
mht. "angrep" på Libanon er uakseptabel.
Israel-hets
på Blindern.
På
Universitetet tilbys en oppvarmet lapskaus med Israel-hets i et opprop 14.
august. Kostholdseksperten professor Kaare Norum er med, og Kari Vogt og Unni
Vikan, som kjenner arabisk kultur. Man uttaler seg friskt om krig, fred og
folkerett, uten påfallende kompetanse.
Morgenbladet
trykket nylig antijødiske karikaturer av en type vi ikke har sett siden
Quisling-regimet.
Gaarder-debatten
avslørte bl.a. hvor den viktige Forfatterforeningen står. Det var
trist. De såkalte Midtøsten-ekspertenes ståsted kjente vi
fra før, men ikke omfanget av deres ensidighet og mer eller mindre
frivillige kobling til det "anstendige jødehatet".
Voldsomheten i dette hatet er ikke dempet ved alle motinnleggene.
Derfor
hadde det vært prisverdig om Aftenpostens redaksjon hadde polert Gaarders
artikkel og skolert ham før han fikk slippe ut i dette minefeltet
--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
4) ( See down below in English
too!):
For
mye snø gjør blind i Trøndelag
av Angela Bertz 19.12.2005
Tretten år gamle Oren
Almog vil aldri nyte Geirangerfjorden. Han vil aldri gispe med undring
når hans bil runder svingene på Trollstigen. Han vil ikke sitte som
forhekset på Raumabanen gjennom fjellene. Han vil aldri se vakre
skogkledde bakker, eller Nidarosdomen.
Oren Almog er blind idag.
Det var lørdag 4. Oktober, mens
de gode borgerne i Trondheim funderte over deres daglige gjøremål
at Oren også funderte over sin dag. Han var troligvis ivrig slik
11-åringer pleier å være. Han bodde flere hundre mil
fra midnattsolen og fjorder, men i et annet vakkert land. Han våknet opp
den morgenen med sine foreldre, ni år gamle bror og seks år gamle
søster. Familien spiste frokost sammen før de reiste på
stranden ved Haifa, der de skulle treffe Orens besteforeldre og 11 år gamle
søskenbarn. Det var en fin solfylt dag, selv i oktober.
Det var den siste morgen Oren Almog
fremdeles kunne se.
På samme tid hadde en annen
familie i Israel forhåpninger om en find ag. Bruria Zel-Aviv og hennes
sønn, svigerdatter og to barnebarn var ute på handletur. En av
barnebarna var Liran, som skulle feire fireårsdag dagen etter. Den andre
var en liten jente litt over ett år gammel.
Alt var fredelig i Trondheim og
Geirangerfjorden, men det var onde ting på gang.
Hanadi Jaradat, en 29 år gammel
kvinnelig advokat fra Jenin på Vestbredden var også travelt
opptatt. Kledd i vestlige klær snek hun seg forbi de israelske
sjekkpunktene og la kursen for Haifa. Oren ville nyte synet sitt bare
noen dager til.
Ved sydenden av Haifa er Maxim
restauranten. Denne lørdags ettermiddagen var det fullt med familier og
andre som gledet seg over været og et godt måltid i godt
selskap. Restauranten var eid av arabiske og jødiske partnere og
hadde i 40 år vært et populært sted for alle Haifas innbyggere,
jøder såvel som arabere. Haifa var et forholdsvis fredelig sted,
men 64 var drept i fire bombeangrep de siste to årene.
Man vil tro at folk i Trondheim fikk
høre om det som skjedde. Kanskje ristet dere på hodet i mistro
over det dere så på TV-skjermene. Men hvordan kan dere
forstå, der dere lever i tilsynelatende trygge forhold, hvordan det
føles å leve med slikt rett foran dørstokken.
Klokken 14 kom Hanadi Jaradet seg
forbi sikkerhetsvakten ved restauranten, som hadde kviet seg for å ransake
kvinner for grunding. Hun gikk til midten av restauranten og detonerte
bombebeltet sitt. Ved denne avstanden fra eksplosjonen:
Ble Oren Almog blind av skadene,
og hans to besteforeldre, hans bror, og hans søskenbarn døde.
Hele Zer-Aviv familien gikk med. To familier, tre generasjoner og 11 uskyldige
liv gikk til grunne. Seksti til ble såret.
Pårørende til både
Almog og Zer-Aviv familien utrykte sin dype sorg: "Det vil bare bli
vanskeligere med tiden", sa Almog-familiens slektning. "Jeg har ingen
flere barnebarn" sa Zer-Aviv barnas bestemor.
Så kan man sammenligne det med
Hanada Jaredets far, som sa: "Jeg vil bare ta imot gratulasjoner for det
hun gjorde. Dette var en gave hun ga meg, sitt hjemland, og det palestinske
folket. Derfor gråter jeg ikke for henne".
Det gjør det bare verre
når tendensiøs presse presenterer disse massmorderne som mennesker
på lik linje med deres ofre. Det hender sogar at de blir karakterisert
som ofre, tvunget til desperate tiltak. Og alle tiltak Israel tar for å
beskytte seg selv mot terrrorangrep, enten ved å bygge sikkerhetsgjerer
eller sjekkpunkt, betraktes som en fornærmelse mot ydmyde palestinere og
en krenkelse av himmelen vet hvor mange FN-resolusjoner.
Man kan jo spørre seg selv hvor
det ikke strider mot Geneve-konvensjonen å kveste en 11-åring med
fullt overlegg. Eller hvorfor FN vedtar en resolusjon for å beskytte
palestinske barn men nektet å ta med israelske barn i den samme
resolusjonen.
For i tillegg til byrden å
beskytte seg selv er Israel nå blitt en pariahstat i internasjonal
sammenheng. En uendelig strøm med selvutnevnte intellektuelle har grepet
den palestinske saken som et moteriktig utløp for romantiske nykker og
liksom-edle motiver.
Det er blitt en del boikotter av
dette. Det siste er Sør-Trøndelags fylkesting, der Trondheim,
Norges tredje største by inngår. Uten noen saklig sammenligning og
til tross for angrepet på Maxim-restauranten der jøder og arabere
ble drept av denne samme bonben, så valgte fylkestinget å
sidestille apartheidregimet med Israel med et flertall på 20 til 17. Man
kan undre seg over hvorfor fylkestinget vil tilgrise sitt naturskjønne
naturarv med å unnskylde terrorisme.
Tilbake til Oren. Han er
nå 13 år gammel men klager ikke. Til tross for at han mistet nesten
hele sin familie og sitt syn, deltok han som den yngste deltager i det
første verdensmesterskap for seiling for blinde i juli iår.
Han hadde dette å si om det hele: "For første gang siden jeg
ble skadet, forsto jeg at mitt livs utfordring ikke var blindhet, men seiling.
Plutselig forsto jeg at jeg kan gjøre alt jeg vil uten å kunne se.
Jeg hørte lyder jeg aldri hørte før, lukte nye lukter, jeg
hørte og følte mennsker. Jeg oppdaget krefter i meg selv jeg ikke
kjente til."
Oren er en helt på linje med
Roald Amundsen og Thor Heyerdahl, og det burde gi gjenklang i norske hjerter.
Men i Sør-Trøndelag, er det hat for Israel som vinner frem.
Det er mye snø i Bymarka. I
verste fall kan man bli snøblind av det, men det er vanligvis ikke
varig. Hvis en av fylkestingsrepresentantene skulle være så uheldig
i vinter, kunne han eller hun kanskje gi Oren en tanke.
Palestinsk terrorisme fører til
permanent blindhet. Palestinsk propaganda skaper forhåpentligvis kun
midlertidig blindhet. Man får bare håpe at fylkestinget har en
snarlig bedring.
--------------------------
(and the English original):
Too
Much Snow May Blind in Trøndelag County
by Angela Bertz December
19, 2005
Thirteen year old Oren Almog will
never be able to enjoy the scenic beauty of the Geiranger fjord at Trondheim. He will
never be able to gasp with awe as his vehicle makes its way round hairpin bends
on the Trollstigen Road. He will never
be able to sit spellbound on the Rauma railway as it passes through magnificent
mountain scenery. He will never see the
beautiful forested hills, or the ancient Nidarosdomen stone church.
Oren Almog
today is blind.
On Saturday
October 4th 2003 as the people of Trondheim were probably deciding
which of the beautiful attractions their city had to offer them that day, Oren
Almog was also contemplating his day. Probable charged with excitement, worthy
of any 11 year old boy. He lived
thousands of miles away from the land of the midnight sun and the pristine
fjords of Trondheim, although in an area of the world no less blessed with
beautiful scenery. He would have woken
that Saturday morning, together with his parents, nine year old brother
and six year old sister. The family
enjoyed a family breakfast together before setting off to join their
grandparents and 11 year old cousin for a day on a Mediterranean beach in
Haifa, Israel, sun-soaked even in October.
Oren Almog was
not blind that morning.
The same time
another family in Israel were also enjoying a day together. Bruria Zer-Aviv was
with her son, daughter-in-law and two grandchildren. They were shopping that
same morning in Haifa. Her grandson,
Liran was scheduled to celebrate his fourth birthday the following day at
nursery school and her granddaughter was just over one year’s old.
Liran was not
destined to reach next day his fourth birthday.
While the
Almog's and Zer-Aviv’s were enjoying their days in Haifa and people of
Trondheim were reveling in the stunning beauty of the Geiranger fjord, which UNESCO had named as a World Heritage
site, sinister events were unfolding that would change Oren Almog’s life for
ever.
Hanadi Jaradat a 29 year old female lawyer
from the Palestinian town of Jenin was also busy that morning. Despite the construction of a security fence
between Israel and many populated Palestinian towns, Hanadi, dressed in Western
clothes to allay suspicions successfully managed to
bypass Israeli Checkpoint Border Guards.
Once inside Israel she headed for Haifa.
At that moment an 11 year old boy’s fate was sealed. He had but a few hours left to enjoy the
sight of his family and the beauty of a late summer’ day.
On the Southern end
of the coastal town of Haifa sits Maxim restaurant. That Saturday afternoon, it
was, as is usual, packed with families and people enjoying the ambience of a
sunny afternoon and good food. This popular, jointly owned Arab-Jewish
restaurant had for 40 years played host to hundreds of families, many of them
regulars. Despite the seemingly
peaceful co-existence between the Jewish-Arab population of
The gruesome events
that took place that afternoon in
At 2 pm Hanadi
Jaradat had been able to get past the male guard at the restaurant, who are
sometimes reluctant to search women too thoroughly. She made her way to the center of the
restaurant and detonated an explosive belt. At that instance
Oren Almog was
blinded by the blast, he lost two of his grandparents, his father, his brother
and his cousin. The Zer-Aviv’s were all killed.
Two families, three generations and 11 more innocent people killed.
Sixty more were wounded.
Both
the Almog and the Zer-Aviv family made painful statements. “I'm trying to figure out what kind of suffering we're going to go through
in the future, because as time goes by it will be more painful, (relative to
the Almogs) .
"I don't have any grandchildren left," (Grandmother to
the two Zer-Aviv children)
Compare this to the statement
issued by Hanadi Jaradat’s father; “I will accept only congratulations for what
she did. This was a gift she
gave me, the homeland and the Palestinian people. Therefore, I am not crying
for her."
Even more atrocious, is the
constant media bias to portray these mass murderers in some comparable human
capacity to their innocent victims. They
are often depicted as blameless victims, forced to take desperate measures. Any
action
One needs to wonder why purposely
blinding an eleven year old Israeli boy is never against the Geneva
Convention. One needs to wonder why the
UN, biased to the core, would pass a resolution protecting Palestinian
children, however would not adopt the same resolution to protect Israeli
children.
For the seemingly pricey cost of
defending itself
In recent years this has
manifested itself in a number of boycotts.
The most recent being the Trøndelag County council in
Oren Almog is 13
today and stands not only as a testament to the resolve of the human spirit,
but is just one of the many reasons why Israel deserves its place as one of the
most innovative nations in the world today. Despite the tragic loss of most of
his family on that fateful Saturday afternoon
Oren became the youngest
competitor on earth to sail his own boat in the first world championship for
blind sailors that took place in Italy this July. Oren said the following of
his disability; "For the first time since I was injured, I understood that
my challenge in life was not blindness, but sailing. Suddenly I understood that
I could do everything even without seeing. I began hearing sounds I never heard
before, to smell smells, to listen and to feel people. I discovered in myself
forces I didn't know existed."
Oren's heroism and resolve, akin
to Amundsen's or Heyerdahl's, should resonate in Norwegian hearts. But, unfortunately, in Trøndelag
County it is Israel-bashing what resonates.
The mountains around Trondheim will be covered with
snow this winter again. This can in extreme cases cause snow blindness, a
painful condition usually occuring when unprotected eyes are exposed to too
much glaring sunlight reflected from snow.
One of the symptoms is loss of vision, thankfully not usually
permanent. Maybe if a council member
should fall victim to this usually harmless and temporary form of blindness
they will give a thought to Oren too.
Palestinian terrorism causes permanent
blindness. Palestinian propaganda causes, hopefully, temporary blindness
only. It may get cured, in Norway.
-------------------------------------------------------------------------
5)
Leserinnlegg #2:
- fra Edvard Dæhlin,
Til Aftenposten
Redaksjonen
August 13, 2005
TERRORISME ER FØRST OG FREMST EN FORBRYTELSE
Terror. Kåre Willoch
(1.8.) og psykiateren Fekjær (6.8.) bidrar lite ut over den snillistiske
forklaring av terrorismen, og at det sionistiske spøkelse (Israel)
går over verden.
Fekjær viser til statsviteren Pappes data om
selvmordsangrep siden 1980: Halvparten av tilfellene (460) har
ikke-religiøs bakgrunn. Men en forbryter kan jo oppgi så mange
grunner for sin misgjerning. Israel og USA har visstnok skylden for
terrorismen. Og Willoch har glemt at USA var Norges beste venn.
Willoch misbruker minnet om Anne Frank. Han siterer et skrift fra Anne
Frank-stiftelsen. Her «slås det fast» at muslimene opprinnelig var mer
tolerante overfor jødene enn de kristne. Og: «Men etter at de
første sionistene kom til Palestina mot slutten av 1800-tallet,
forandret dette seg. Jødiske samfunn i araberverdenen ble nå sett
på som representanter for den sionistiske angriperen.» La
spørsmålet om muslimenes toleranse overfor europeere, jøder
og andre minoriteter ligge. Men har de få tusen forhutlede russiske
jøder, som dro til Palestina på 1800-tallet for å komme unna
tsarens forfølgelser, skylden for terroren?
(Note:
Kåre Willoch, tidligere statsminister i Norge, har i mange
år drevet med en intens Israel-kritikk. Det er interessant at
Aftenpostens avskjedsintervju 14.8.05 med Israels ambassadør, som
nå går til en ny stilling, inneholder kritikk av Willoch. Ambassadøren
uttaler at Willoch, som en "elder statesman", burde være mer
forsiktig. Han gikk i spissen for en anti-israelsk demonstrasjon på selve
"Krystallnatten" 9.11.03.
Willoch har fått kritikk, bl.a. for nevnte demonstrasjon. Selv om han
avgjort ikke er anti-semitt, betrakter mange hans virksomhet som destruktiv. )
Med hilsen,
Edvard Dæhlin
statsviter,
Oslo
-------------------------------------------------------------------------------------------------------
6)
Leserinnlegg #1:
Fra Edvard
Dæhlin, i Dagsavisen, venstresidas avis i Norge
STOPP
HETSEN MOT STOBRITANNIA OG USA -
OG BEKJEMP TERRORISMEN I STEDET !
Til
Dagsavisen,
Redaksjonen,
24.7.2005
STOPP
HETSEN MOT STORBRITANNIA OG USA
Kritikken
av USA og Storbritannia ser ikke ut til å avta, selv etter
London-terroren. Det er heller ikke lett å få øye på
noen solidaritet med våre danske naboer, etter at de er blinket ut
som terrormål.
Blairs
og Bush’s kritikere ute og hjemme framholder daglig hvor mislykket
Irak-aksjonen ble. Slik er kritikerne kommet i skade for å sanke
ved til terroristenes bål. For Vestens splittelse kan spore
terroristene til handling. Det syke ved terroristenes mål må ikke
hindre oss i å se deres middel-mål-tankegang. Terroristene
ønsker å svekke USA og Storbritannia ut fra forstenede
forestillinger om en strid mellom islam, kristendom og nyere
jødedeom, les: det sionistiske spøkelse. Kritikerne har ikke
tenkt over følgene av en total, rask tilbaketrekking i Irak: En
omfattende borgerkrig, og et lovløst landområde som Saddam’s
“fedayeen” kan operere fra i sin terror mot Vest-Europa, Russland, Israel og
andre jødiske mål, og USA og amerikanere verden over. De
utålelige tapstallene for sivile irakere vil heller ikke gå ned.
Kritikernes lengsel tilbake til tiden da Saddam og hans klan styrte, er
underlig. Saddam var en “løs kanon”, og støttet
terror utenlands. Han ønsket å massakrere Israels jødiske
befolkning med russiske Scud- raketter, til Arafats bifall. USA ødela
Scudrakett-rampene i den første Golf-krigen, men måtte bruke en
tredjedel av hele luftoffensiven til dette. Israel måtte betale USA.
Syrias diktator støtter terror, men er nå svekket, bl.a. pga. USAs
nærvær.
Når
USA og GB til slutt aksjonerte alene i 03, med et omstridt mandat, ble
vanskene etterpå brukt som argument mot aksjon over hodet. Men et klart
FN-mandat ville ha svekket terrorens slagkraft, i det minste psykologisk.
Kritikerne gjorde en bjørnetjeneste da de gikk mot FN-aksjon i
Irak.
Da
er det bedre å lytte til humanisten og dikteren Henrik Wergeland.
Også han skriver om vår øy-nabo i vest, 100 år
før de avgjørende luftslag over Storbritannia i 1940, enda
lenger før den nye terrorismen. Han ser de solbelyste klippene ved
Dover, “Englands grunnvoll sterk”: “Frihet har sitt forsvarsverk, midt i havet
funnen.”
(Note: Sitatene er fra diktet ”Englands
tilsynekomst”, i syklusen ”Den Engelske Lods”, 1844.)
Med hilsen,
Edvard Dæhlin
statsviter,
Oslo
--------------------------------------------------------------------------------